Verdi ble en svært gammel mann, og hans skaperkraft forble ubrutt selv om årene gikk. I en fantastisk, kreativ blomstring sent i livet kronte han sin over 50 år lange karriere med to avsluttende mesterverker.

Da Verdi ble middelaldrende og opplevde familielykken, begynte han å senke arbeidstempoet. Det skulle imidlertid vise seg at Italias fremste operakomponist hadde mye mer å gi. De tidlige 1850-årene ble et vendepunkt både i Verdis karriere og i hans liv. Suksessene med Rigoletto (1851), Il Trovatore (Trubaduren) og – etter en innledende fiasko – La Traviata (begge 1853), befestet hans posisjon i toppsjiktet av italiensk operakunst. Midt i denne fremgangsbølgen slo enkemannen Verdi seg ned med elskerinnen Giuseppina Strepponi på et gods han hadde kjøpt i nærheten av Busseto. Det ble skandale i den lille byen, men Verdi lot seg ikke påvirke av kritikk fra sin tidligere svigerfar og mumling fra byens borgere. Paret levde lykkelig på godset frem til Giuseppinas død, nesten et halvt århundre senere.



Verdi (sittende) med Giuseppina Strepponi (nr. 2 fra venstre) og venner på Sant’ Agata.


Et liv utenom teateret
Verdi satte stor pris på sin nye rolle som herregårdsbonde. Han balanserte dette mot den musikalske virksomhetens krav, noe som resulterte i en markant nedtrapping fra det ekstreme arbeidstempoet han hadde holdt i ti-året etter suksessen med Nabucco (Nebukadnesar) i 1842: 16 operaer på elleve år. Det var disse årene Verdi senere beskrev som sine år som «galeislave». Han var glad for å kunne legge dem bak seg.

Franske forbindelser
Verdi var nå en internasjonal berømthet og svært etterspurt av teatre utenfor Italia. Spesielt Paris-operaen var ivrig etter å rekruttere ham. Han var villig – for store honorarer – til å gi seg i kast med «grand opéra»-stilen som nå var på moten der. Dette gjorde det nødvendig med lange opphold i Paris, og for å fullføre andre bestillinger, reiste Verdi enda lengre, til Sankt Petersburg, London og Madrid. På 1850- og 1860-tallet viet han seg også til å omarbeide tidligere operaer og til slutt til å forberede andre som var bestilt i utlandet for den italienske scenen.

Da Aida – som hadde premiere i Kairo i 1871 ved innvielsen av Suezkanalen – ble presentert i Napoli to år senere, virket den nå 60-årige komponisten fullt tilfreds med å la teppet gå ned for en karriere av de sjeldne. Samme år komponerte han en strykekvartett, som i 1874 ble fulgt av den berømte Messa da Requiem; men det var ingen nye operaprosjekter i sikte.

En siste blomstring
Resten av 1870-tallet tilbrakte Verdi på sitt gods, og reiste av og til utenlands for å overvåke oppsetninger av sine verker. Så, i 1879, inntraff det musikalske miraklet: Verdi ble lokket frem fra sin isolasjon for sammen med librettisten Boito å skape to operaer bygd på dramaer av Shakespeare: Otello (1887) og endelig det komiske mesterverket Falstaff, som fikk stor suksess i 1893. Da var komponisten 80 år gammel.