Presenteres av

Johann Sebastian Bach
1685–1750

Bach hadde en stor familie og måtte arbeide hardt for å forsørge den. Han ble en svært produktiv komponist – med en enorm verkliste – men fikk i sin levetid aldri den anerkjennelsen han fortjente.

Bachs 27 år i Leipzig var svært hektiske. Arbeidet som kantor i Thomaskirken medførte mange plikter, og med en familie å forsørge tok han på seg ekstra arbeidsoppgaver.

En grunn til at Bach søkte stillingen som kantor (director musices) i Leipzig, var at han mente at Thomasskolen kunne tilby en god utdannelse for sønnene hans. Bach hadde syv barn med sin første hustru, Maria Barbara, og han fikk ytterligere 13 med sin andre hustru, Anna Magdalena. Den eldste sønnen, Wilhelm Friedemann, var tolv år gammel da familien flyttet til Leipzig; den andre sønnen, Carl Philipp Emanuel, var bare ni. Begge guttene skulle selv bli anerkjente komponister. Det ble også den yngste, Johann Christian, som kom til å bli et av Mozarts forbilder.

Musisering
Bachs andre hustru, Anna Magdalena, var  profesjonell sangerinne, men i Leipzig begrenset musiseringen hennes seg til familiekretsen. Bach satte sammen en Notenbüchlein til henne (en bok med pianostykker og sanger). Den inneholdt musikk både av ham selv og av andre komponister.

Samtidig som Bach utførte sine plikter ved skolen, påtok han seg ekstraarbeid for å øke sine inntekter. Å komponere begravelsesmusikk eller bryllupskantater på oppdrag gav sårt tiltrengte ekstrainntekter for å forsørge hans voksende familie.

Karriereplaner
Ekstraarbeidet innebar også yrkesmessige utfordringer. Som Tysklands mest kjente organist, ble Bach ofte invitert til å prøvespille og innvie nye orgler i andre byer. Han var glad for muligheten til å reise. Til tross for at Leipzig var en blomstrende by, virket det som om Bach iblant syntes den mer sofistikerte byen Dresden var mer tiltrekkende. Det var i håp om å få en stilling i Dresden han sendte de første to delene (Kyrie og Gloria) av sin Messe i h-moll til den nye kurfyrsten, Augustus, i 1733. Det ble ingenting av dette forsøket på å flytte til Dresden, selv om Bach til slutt fikk ærestittelen hoffkomponist.

Sviktende helse
I løpet av sine siste ti år arbeidet Bach mer enn noensinne. Han beholdt sin tekniske interesse for orgler, fremførte andre komponisters verker og fortsatte selv å komponere. Den hyppige reisingen førte ham til Potsdam i 1747, der han besøkte sønnen Carl Philipp Emanuel. Han ble mottatt av Fredrik den store, som var en dyktig fløytist og som gav Bach et tema fra sin egen komposisjon – noe Bach senere utarbeidet til et kammermusikkverk kalt Ein musikalisches Opfer, som en gave til kongen. Omkring 1749 ble Bachs helse dårligere. Synet sviktet, trolig på grunn av ubehandlet diabetes. Ved sin død i 1750 hadde han ni barn i live. Anna døde i fattigdom ti år senere, etter å ha tatt hånd om den store familien alene.